De dyrket Mao, Stalin og Pol Pot
Historien om AKP er en historie om totalitær oppførsel, sensur og kadaverdisiplin i et av verdens fredeligste land. Den dag i dag vil ikke sentrale kilder si alt som skjedde.
De drev en organisasjon med disiplin og dekkoperasjoner som om det skulle vært krig. Mye av argumentasjonen om "væpna revolusjon" var bygget på at den tredje verdenskrig snart skulle komme. De infiltrerte arbeidsplassene, og var pådrivere i aksjoner og streiker. Storhetstiden var fra 1973 til 1980. Medlemmene måtte dels ofre familielivet for "saka". Mange gikk med på mer eller mindre frivillig "sjøl-proletarisering": de sluttet som studenter og ble arbeidere i industrien fordi det var for mange intellektuelle i partiet. Og de dro til Kina, Albania og Kambodsja og hyldet autoritære regimer.
Nesten uforståelig.
Historien om Arbeidernes kommunistparti — marxistleninistene (AKP-ml), er i ettertid nesten uforståelig. Journalisten Hans Petter Sjøli fra Steinkjer ble født ett år etter at partiet ble dannet. Det er ikke hans egen historie han forteller i boken "Mao min Mao". Han har skrevet boken mest for at hans egen generasjon skal forstå og lære.- Det var ikke mer enn fem tusen medlemmer i storhetstiden. Det trøkket de skapte ble en viktig bestanddel av det politiserte 70-tallet. Folk hadde et engasjementsnivå man i dag bare kan drømme om, og tiltrakk seg flinke ungdommer fra hele landet. Men man rotet bort muligheten som lå i det store ungdomsopprøret. Det utviklet seg til å bli et autoritært parti, sier Hans Petter Sjøli.- En av Dag Solstads romanpersoner i "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske bevegelsen som har hjemsøkt vårt land" begikk selvmord, da proletariseringsprosjektet ble tungt. Tror du det skjedde i virkeligheten? - Det er godt mulig. Jeg skriver ikke om det. Men det er klart at når prosjektet falt sammen, var det fryktelig tungt for mange. - Det har vært mye diskusjon om AKP drev med våpentrening, etter at Bernt Hagtvet siterte den danske Weekendavisen som antydet noe slikt, i en kronikk i Dagbladet.
Sannsynlig med våpen.
— Jeg vil ikke si at partiet drev våpentrening. Men tar man retorikken og verdensbildet på alvor, vil det være veldig rart om ikke visse grupperinger i alle fall hadde våpen. AKP oppfordret folk til å melde seg inn i skytterlag, gå inn i Forsvaret og melde seg til tjeneste for FN i Libanon. Jeg har en åpen kilde i boken som så et våpen. Ml-erne var overbevist om at det skulle bli krig, i tillegg var de plaget av nynazister. Det var blant annet en vaktstyrke rundt de ledende kadrene.- Burde ikke tidligere AKP-ere selv fortelle hva som skjedde, så man kunne unngå alle spekulasjonene?- Det er helt essensielt. Hvis man hadde sagt: Dette gjorde vi, ville det renset lufta. - De er kanskje redde for å tape ansikt?- Det er nok vanskelig når man har gått så hardt ut og benektet ting. Det er særlig overvåkningen av Norges kommunistiske parti som er skammelig. - Har noen i den tidligere AKP-ledelsen tatt et oppgjør med det som skjedde?
Gikk ut og beklaget.
— I forbindelse med 30-års jubileet i 2003 gikk to av sentralkomiteens medlemmer, Finn Sjue og Egil Fossum, ut og beklaget den totalitære kulturen og at mange mennesker ble tråkket på. De fikk veldig mange tilbakemeldinger på at det endelig var noen i ledelsen som lettet på sløret. Når det gjelder de mer følsomme spørsmålene, spesielt det de gjorde mot NKP, er det ingen bortsett fra min kilde Kjell Skjervø, som har sagt noe.- Finnes det arkiver og informasjon fra denne perioden som burde vært bevart?- Mye er nok ødelagt. Jeg tror ikke partiets arkiver var spesielt gode. Men enkeltpersoner sitter sikkert på dokumenter.- Hvor står AKP som parti i dag?- Det er fortsatt hemmelig, så jeg vet ikke hvor mange medlemmer de har. Jeg ville tippe at det bare er noen hundre. Men fra bevegelsen er RV blitt et eget parti, og det må ikke sammenlignes med AKP.
Klassekampen - en seier.
— Og Klassekampen som var partiavisen, der du selv i dag jobber som journalist, hvor står den?- Klassekampen er AKPs største seier. De klarte det umulige prosjektet å stable en dagsavis på bena. På 70-tallet var den en reinspikka partiavis. I dag henvender den seg til en bred venstreside, og er åpen og inkluderende, sier Hans Petter Sjøli.
